Her er fødselshistoren min. En fødsel som startet med dramatikk, men endte veldig godt.
Jeg hadde hatt rier i en uke, hver eneste natt. Natt til denne onsdagen fikk jeg faktisk litt etterlengtet søvn.
Så når jeg fikk rier igjen denne onsdags morgningen tenkte jeg at det sikkert bare var falsk alarm igjen. Jeg klarte å skjule "vondtene" for Jørgen, så han reiste avgårde på skolen og skulle ha eksamen. Jeg fikk levert Aurora i barnehagen med litt smårier. Jeg kom hjem å begynte ordne litt, før jeg ble vanvittig trøtt å gikk å la meg. Våknet med jevne mellomrom av takene, men de hadde dabbet litt av. Etter et par timer med søvn våknet jeg helt uten noe rier, og tenkte at "jaja, da var det ingenting allikevel". Gikk for å tisse, men idet jeg var ferdig merket jeg at det sluttet jo ikke renne, da jeg ser ned i doen ser jeg at det bare sildrer blod av meg. Jeg reiser meg opp å det bare forsetter renne blod i store mengder og det detter en stor klump med blod ut. Jeg har helt panikk, er veldig redd og sikker på at nå er babyen død. Jeg får ringt mammaen min som ringer til ambulanse med engang, å kommer ned til meg veldig raskt mens hun har ambulansen på telefonen. Jeg får beskjed om å legge meg ned, og jeg kjenner forsatt at blodet renner utover. Jeg prøver febrilsk å kjenne etter bevegelser i magen mens jeg ligger der med alt blodet, men jeg kjenner ingenting- og blir enda mer sikker på at nå er hun død. Jørgen ringer i det han er ferdig med eksamen, og da er det jo full panikk her, så han får beskjed om å kjøre rett til sykehuset å møte oss der. Etter 20 minutter- de lengste 20 minuttene i mitt liv- kommer ambulansen med jordmor. Hun har med seg doppler og leter etter foster-lyd med engang, mens jeg får satt inn kanyle i armen. Hun finner en fin foster-lyd veldig fort, og det var en enorm lettelse. Jeg blir lagt på båre, og får ikke lov til å reise meg opp. Så blir jeg fraktet i full fart til Drammen sykehus og fødeavdelingen der lege med ultralyd apparat venter, det samme gjør Jørgen som ikke helt skjønner hva som skjer. Klokken er nå rundt 14, den 10 desember.
Ultralyden ser veldig fin ut, og stemningen blir litt lettere. Hun har fine bevegelser og alt ser igrunn fint ut. Jeg har 2 cm åpning, og det kan se ut som det er fødsel på gang. Jeg får på ctg, og må forsette å holde sengen. Ctg'en måler rier ca hvert 5 minutt, men jeg har jo allerede hatt rier i en uke, så jeg har mistet troen på at det er noe fødsel, da de er like i styrke som de jeg har hatt tidligere. Jeg ligger med ctg i flere timer uten å få lov til å reise meg opp fra sengen og får heller ikke lov å spise noe i tilfelle de må ta henne ut med keisersnitt - for vi vet jo ikke hva som har forårsaket blødningen. Riene går opp og ned i styrke og det går fra å være 3 minutter imellom til å plutselig være 10. Så veldig uregelmessig. De er dog veldig slitsomme og vonde, spesielt når man ikke får lov å bevege seg.

Med sykehustrusa og ctg registrering
Når klokken var blitt sju på kvelden fikk jeg endelig reise meg opp å bevege meg og gå i dusjen,også fikk jeg endelig lov til å spise litt. Åpningen var ikke blitt mer enn 3 cm, så jeg mistet håpet om at det var fødsel på gang. Ikke ville jordmoren jeg hadde på dette tidspunktet gjøre noe for å få litt fortgang heller, og snakket om å flytte meg fra føden og inn til overvåkning, men valgte å se ann litt til. Nå var jeg veldig sliten og lei, og vandret bare rundt på rommet for å prøve få litt fortgang på dette. Riene tok seg litt opp igjen, og det var gode tak selv om det gikk fra 3-7 minutter imellom. Når hun sjekket åpning igjen klokken ni var det rundt 4 cm.

Siste magebilde
Når klokken var blitt 23 hadde det vært vakt skifte, og jeg var sjeleglad når det var jordmoren jeg hadde gått til i svangerskapet som kom inn døren- hvor flaks er ikke det da ?!. Hun viste jo hvor sliten jeg var og hvordan den siste uken hadde vært siden jeg hadde vært hos henne dagen før. Hun sjekket åpning og det var forsatt 4 cm. Da sa hun at hun skulle sjekke igjen om 1 time, og har det ikke skjedd noe da- da skulle hun ta vannet. Jeg ble så utrolig glad, endelig viste vi hva som skjedde, og at nå var ventetiden over. Da gikk jeg i dusjen igjen, og gjorde vel ikke annet enn å smile, jeg var så lettet og jeg var ikke lenger stresset når riene dabbet av. Hele dagen hadde jeg jo gått å bekymret meg hver gang riene hadde dabbet av, men nå var det bare deilig med litt pause. Jørgen ble plutselig litt små skremt når han skjønte at det ble baby, å satt å så helt skremt ut utenfor dusjen. Haha.
Litt før halv et på natten sjekket jordmor åpning igjen, og det var forsatt 4 cm og hadde ikke skjedd stort - så hun tok vannet. Da kom virkelig riene. Det ble vel under 3 minutter imellom med engang, og de ble virkelig sterke. Jeg fikk gitt beskjed om at jeg ønsket epidural og den ble kalt på. Nå satt jordmoren hos meg hele tiden, og hun masserte korsryggen min for smertelindring. Riene i korsryggen slapp aldri, og satt som tak hele tiden. Dette var vel kanskje det vondeste. Riene ble virkelig harde og tøffe, og jeg var sikker på at jeg ikke kom til å klare mer, jeg lå bare ventet på denne epiduralen. Jeg kjente pressetrang veldig tidlig, og var livredd for å ikke få epiduralen. Pressingen var det jeg husket som det vondeste fra forrige fødsel og jeg kviet meg virkelig for den delen. Men vi skjønte jo etterhvert at epiduralen ikke kom til å rekke frem, og jeg måtte presse uansett hvor lite jeg ville. Overaskende nok begynte jeg få pauser mellom riene når jeg var kommet så lang og babyen var kommet så lang ned i bekkenet. Riene satt ikke lenger konstant så jeg hadde små pauser imellom. Pressingen gikk veldig fint, og jordmoren var veldig flink til å guide meg imellom så jeg ikke presset når jeg ikke hadde rier. Det er virkelig ikke lett å ikke presse når man har den voldsomme pressetrangen altså. Men etter noen få press var vår lille prinsesse født, 01.58, bare 1,5 t etter at vannet ble tatt.
Jørgen klippet navelstrengen og etter at morkaken var ute fikk vi ligge på rommet i flere timer og bare nyte den lille nyfødte babyen vår. Så ble hun veid å målt. 2850 g og 48 cm lang. Jeg fikk ta meg en dusj og vi ble flyttet over på barsel.

Helt fersk
Jeg slapp unna uten en skramme, men slet med noen forferdelige etterrier etterpå. Men ellers var formen helt topp både hos babyen og hos meg, så vi reiste hjem etter legevisitten - knappe 12 timer etter fødsel. Jeg sitter igjen med en veldig fin fødselsopplevelse, og jordmoren som tok imot var virkelig helt super! En veldig, veldig fin fødsel og et perfekt resultat ♥

Sammendrag:
Smertelindring; ingen
Tid fra jeg kom inn på sykehuset til fødselen var overstått: ca 12 timer
Tid fra vannet ble tatt: 1,5 time
Antall sting: ingen
Dato: 11.12.14
Dag: Torsdag
Uke: 37+6
Tilstede: Jørgen
#fødsel #mamma #svangerskap #gravid #foreldre